Padlerne nyter livet i sola nedover til El Golfo

Skyfri himmel, ingen vind, men fortsatt en del uryddig sjø nedover langs kysten. De to siste dagene har vi kunnet sjøsette klokken 10, padle 15km i hurtig lett tempo før vi tok lunsj fra klokken 12 til klokken 3. Dette var absolutt noe mannskapet satte pris på. Siden vi greide å padle i 6km/h, kunne vi nyte livet i sola i steden for å kjempe mot klokke slik vi måtte gjøre første dagen.

Fantastisk Geologi
Vi surflandet fint på ei lita sandstrand midt i Timanfaya nasjonalpark. Området har status som nasjonalpark på grunn av de mange vulkanene og det spesielle landskapet med svart oppsprukket basalt. Her er det tydelig at lavastrømmer har veltet ned fra fjellene og størknet veldig fort slik at det dannes porøse, kantede steinblokker.

Lavasmelten må ha vært mafisk, altså rik på tunge, mørke mineraler som jern og magnesium. Vi fant også mye olivin mineraler innesluttet i de mørke steinene. Dette grønne mineralet med formel

(Fe,Mg)₂SiO₄ er egentlig sjeldent på jordens overflate siden det størkner ved temperaturer rundt 1400 grader, men i dette tilfelle har lavaen brakt disse mineralene opp fra det underliggende magmakammeret.

Mineralene selges forøvrig på turistplasser for 4 euro per stein, mens vi kunne plukke så mange vi ville på stranda.

Den fryktede stranda i El Golfo

El Golfo er en fantastisk liten landsby, og den siste byen langs nordvest-siden av Lanzarote. Stedet er kjent for sin geologi. Mange turister stopper her hver dag for å ta bilde av de lagdelte klippene i svarte, gule og røde farger. Stedet er også fryktet av sjøveisfarende på grunn av de heftige brenningene langs kysten. Vår venn Bjarke, kjørte derfor nedom tidligere på dagen for å sjekke forholdene for landing. Han konstaterte at sjøen var såpass rolig at vi lett kunne surfe inn på stranda og telte der.

Da vi kom til El Golfo merket vi hvordan dønningene plutselig slo opp i det de traff grunt farvann. Akkurat som i La Santa, hadde vi fått beskjed om å sikte på en bestemt plass, mellom brenningene. Landingen gikk derfor smertefritt og vi gjorde stor suksess blant turistene da vi surfet inn.

Da vi bestillte entrecote på restauranten og sa vi hadde landet i kajakk, fikk vi stor aplaus fra de lokale resteuranteierne. Aldri før hadde de møtt kajakker som hadde landet i El Golfo. Vi hadde virkelig vært heldige med været denne uken. Vanligvis pleide sjøstrøyten å stå langt oppover strendene her.

Kosepadling til La Santa på dag 3

Å vokne til soloppgang og stille hav på stranda på La Grasiosa er kansje det nærmeste man kommer paradis. Det var en nydelig morgen, hvor vi nøt frokost og kaffe på den avslappa campingplassen.

Også padleetappen ble veldig avslappende denne dagen. Vi hadde tross alt kommet i rytmen, spist mye karbohydrater og sjøen var speilblank til å begynne med. Vi unnet oss nærmere tre timer lunsjpause på ei strand like sør for den kjente surfestranda Famara.


Under hele turen holdt vi til venstre, med hav på ene siden og vulkanske bergarter på andre siden. Vi siktet som regel på neste nes eller klippe og vi kuttet mange bukter fremfor å ligge klistret i fjæresteinene. Da var det kjekt å kunne holde 20 spørsmål og synge noen gamle sjømannsviser for å få timene til å gå. Heldigvis fikk vi også se noen båter som passerte oss i ny og ne. Men kansje mest spennende var det å se alle de rare menneskene som oppholdt seg langs klippene. Det var turister på flukt fra strandpromenaden, fiskere, nudister og syklister.

 

 Surfebyen La Santa

Vi merket allerede etter lunsj, at sjøen var mer urolig nedover kysten i forhold til strekket fra Grasiosa og ned til Famara. Dønningene kom inn fra nordvest og reflektertes fra klippene. Det var også et lite vindpust på 3-4 m/s, ikke at det betydde noe særlig. Padlingen gikk likevel greit nedover siden vi holdt oss unna brenningene langs land. Omtrent en tredjedel ned langs nordvest-kysten av Lanzarote, kom vi til surfebyen La Santa. Her lå det tett i tett med sortkledde surfere i bølgene og ventet på den syvende bølge, siden tommelfingerregelen sier at hver syvende bølge er ekstra stor. Selv hadde jeg veldig lyst å prøve meg i bølgene sammen med surferne, men fant ut at jeg trolig ville fått mange illsinte spanjoler etter meg om en gul torpedo av en kajakk plutselig meide dem ned.

Bjarke som driver kajakkutleiefirmaet, kayak del mar, har under hele turen sendt oss værmelding og vurdering av landingsforhold ved de ulike overnattingsstedene. Siden bølgene er store på nordvest-siden og bryter heftig mot land, dirigerte han oss inn mot en liten slipp for fiskebåter midt i La Santa. Dybden var såpass bra utfor havna, at bølgene ikke brøt ved innseilingen. Vi møtte faktisk Bjarke på sykkel i La Santa, som var nyskjerrig på hvordan turen hadde gått sålangt.

Han kunne da fortelle at en gruppe på 4 padlere på rundtur i dobbelkajakker, hadde hatt problemer med innseilingen her for et par år siden. Dønningene var da 8 meter høye og brøt kraftig på begge sider av innseilingen, slik at padlerne valgte å snu og padle de 30 kilometerne tilbake til La Grasiosa for å komme trygt på land. Da forsto vi at vi var heldige med været denne uka!

Overnattingen i La Santa var forøvrig også veldig spesiell. Vi overnattet på en liten sandflekk i havna, med mange turister, fiskere og surfere som kom innom for å spør hva slags tøffinger vi var som kom i kajakk og slo opp telt i havna.

Charterpadlerne runder nordspissen

Dag to i padleparadis startet mye bedre enn dagen i forveien. Vi innså alle at vi hadde startet litt for hardt og tatt oss litt for mye ut dagen før. Derfor ble det rolig start oppover langs nordøst-kysten. Det rolige tempo skulle ikke vare evig, da vi innså at vi kunne komme til å få samme problem som i går, lite tid på slutten. Vi dannet et tauelag og padlet på for å komme til lunsjstranda ved Jameos del Aqua.

Surflanding ble mer og mer interessant for hver strand

Astrid har fått store padlemuskler på turen

Etter lunsj bar det videre nordover mot havnebyen Orzola og norsspissen av øya. Padleformen tok seg raskt opp og vi oppdaget av vi lå veldig bra an i forhold til tidsskjema. Derfor unnet vi oss litt rulling, steinhinking og sightseeing på nordspissen.

Jørgen ville også hinke seg inn på nordspissen for å slå lens, men det var ikke så lett.

Det var nydelige forhold da vi rundet nordspissen. For første gang fikk vi padle i et sund med land på begge sider. På venstre side steg en mektig klippevegg av lagvis avsatte eruptive bergarter, mens La Grasiosa lå¨som en flat sanddekket øy med et par små fjelltopper på høyre side.

Vi gikk i land rett sør for havnebyen Caleta del Sebo, på en skikkelig koselig campingplass. Alle turistene på campingplassen hilste på oss sjøfarende og pratet livlig om fint vær og gode surfebølger. Det viste seg at La Grasiosa er veldig populært for charterturister som ønsker en avslappa, ikke materialistisk ferie. Her på øya er det få biler, sand i gatene og snaut 700 innbyggere. Eneste problemet var magre løshunder som hadde rømt fra en kenel like ved, for å tigge mat av campingturistene.

For å belønne padlemannskapet for to dagers hard padling, bestemte vi å gå på restaurant. Jørgen, som var ernæringseksperten blant mannskapet, var bekymret for at vi fikk for lite karbohydrater. Han var ekstremt sulten og ønsket kun å få i seg en stor porsjon med næringsrik mat for å bygge opp den han hadde tært gjennom dagen.

Skuffelsen var derfor stor da vi fikk en liten skosole av en entrecote, pommes frites og et par tomatbåter, uten noe saus. Vi visste at maten på kanariøyene er mye sarv og tjafs som de pakker på turistene, men de kunne i det minste laget større porsjon når de så fem sliten Nordmenn på tur. Det endte med at Jørgen kjøpte oss noen berlinerboller til desert, før vi gikk tilbake til teltet og spiste en stor bolle frokostblanding.

Første padletak i Spansk farvann

Alt ligger til rette for at vi skal få en fin start på turen. Vi har spist godt, lagt oss tidlig kvelden i forveien, sortert alt utstyret vi trenger og sjekket værmelding.

Vi var ganske spent på hvordan padleformen er på denne årstiden, men det gikk over all forventning med ivrig pangstart ut fra havna.

Dagens etappe gikk fra Puerto Calero ved sørøst-kysten og videre oppover langs turist-resortene på østkysten av Lanzarote.

En av mannskapet på turen, Terje, hadde aldri vært på charterferie før og var skeptisk til det å reise med apollos charteropplegg. For å spare han og resten av mannskapet fra de mange fristelsene langs strandpromenaden, padlet vi godt ut i havet forbi turist-resortene.

I øyas hovedstad, Areciffe, ble vi møtt av illsinte badevakter på stranda som begynnte å rope og vinke oss vekk allerede 60m fra land. Ingen allemannsrett på den stranda nei. Vi fikk nå uansett kikket i havnebassenget og spist noe brødskiver og frokostblanding før vi skyntet oss videre.

Første padledag var forøvrig en av de hardeste, fordi vi vikk litt motvind på slutten i tilegg til at det var den lengste etappen på 32km. Vi fikk mye refleksbølger fra land og vind det siste stykket, så vi dannet et slepelag for å holde tempo oppe.

Landingen var heller ikke bare bare. Vi visste fra google earth satelitten at det var ei lita bukt med sandstrand rett rundt neset, men neset var langt og bukta var vanskelig å se. Alt annet var bratte klipper som du helst ikke vil ligge å skure kajakken inntil. Heldigvis så vi stranda før det ble mørkt og vi fikk dratt kajakkene over en masse rullesteiener til en fin flate.

Her kokte vi pasta carbonara og sov under åpen himmel.

GOD JUL

Snøen har lagt seg tykk i Stavanger i år også. Alle ferskvannene i byen er frosset og mange benytter anledningen til urban skigåing på vannene som er dekket med 30cm snø. Det er flott å kunne gå ski i Stavanger, men aller helst likte jeg å padle kajakk mellom byøyene under Stavanger kajakklubb sin årlige nissepadling.

Stavanger kajakklubb har et kjempemessig miljø om dagen, med lange havturer, elvepadling, flattvann, kunkurranser og kajakkpolo. Havgruppa er spesielt ivrige med sine onsdagsturer og søndagsturer fra Bjergsted i sentrum. Under nissepadlingen var vi 10 stykker som padlet en liten tur til Langøy for å innta gløgg og pekkerkaker. Etter en kald pause, var det godt å komme seg i båtene igjen, men de ivrigste brydde seg lite om kulden og satte i gang med diverse stønt. Dropp fra brygga og flere eskimoruller førte til litt bading for enkelte, men det var bare koselig.

Jeg fikk prøvelåne en VKV Elite av godeste Smaavoll, for å finne ut om fartøyet lever opp til den enorme skryten som det får. Jeg har også fattet litt interesse for denne typen kajakk til langturer. Kajakkflåten min i dag består av Reval Extreme Type R som til tross for mye bagasjeplass, god dekksrigg og hurtig skrog, er alt for ustødig til å krysse store havstrekk på tur. Min andre kajakk, en snart 30år gammel Svalbard, er glimrende til tur på grunn av det smidige og stødige skroget, men den er tung etter mye reparasjoner og har alt for små luker. Forrige båten min, en Valley Rapier 18, var en glimrende båt pga. hurtighet og stødighet, men den hadde lite bagasjeplass. Så jeg har vurdert VKV Elite som et bra kompromiss mellom det å være en trygg og praktisk turbåt og det å være hurtig i ulike værforhold.

Dommen over VKV Elite
Solid bygget og lett i vekt. Cockpitringen sitter godt støpt i motsetning til mye av det billige tjafset som selges. Lukene er glassfiberlokk med pakninger som låses fast av mange hemper. Ingen problem med frosne luker eller gummiluker som krymper og utvider seg etter temperatur. Roret er solid og enkelt. Det er et enormt blad på omtrent 18x16 cm, som gir skikkelig styring på surf og i sidevind, men det er nødt til å stjele litt energi i form av turbulens. Dette måtte jeg evt forske på i en vindtunell for å si det sikkert :-P.

Det som gjør at jeg likte å padle VKV Elite, er sittestillingen. Jeg sitter som i en flattvannsbåt og får maksimal utnyttelse av kreftene mine fordi jeg sparker med hælen på den faste delen av det midtstillte pedalbrettet, som igjen gjør at jeg kan vri overkroppen og hofta i det glatte setet. Knærne mine sykler opp og ned i midten av cockpiten. Knærne tar jeg kun under cockpitkanten for å rulle eller for å kante båten. Dette er den padlestilen jeg trives best med, og jeg padler selvsagt med wingåre. Detaljen som svekker "flattvanns-egenskapene" til denne kajakken, er den høye ripa og den lave sittestillingen (som kan heves om du har god balanse).

Hastigheten er vanskelig å si nøyaktig, for jeg hadde ikke GPS, men jeg vil anta at marsjfarten er under 10km/t. Til å være en 60cm bred, 530cm lang turkajakk, er VKV Elite veldig rask. Det er kun havracere som går fortere. Min egen Reval Extreme er 615cm lang og vil kunne holde høyere fart og sufe bedre, men det krever sin mann å drive en så lang båt. Selv padlet jeg ASKR marathon i 2009 med en Valley Rapier 18, og hadde smaavoll hengende rett bak i sin VKV Elite. Hadde det vært mer sjø, hadde han tatt meg igjen.

Det var lite sjø på byfjorden denne søndagen i desember, men jeg fikk noen små bølger akten fra tvers. Eliten holdt retningen og viste tendenser til litt surfing. Den føltes veldig stabil for meg, kunne godt tenkt meg å prøve den i noe skikkelig rufsevær. Sålangt vil jeg si at VKV Elite svarer til forventningene og all den skryten båten har fått. Det er trolig det beste kompromiss mellom tur og fart, men vil gi mest glede til padlere med flattvannsstil.

Innkjøp av sikkerhetsutstyr

Var innom Ut i Naturen i dag for å skaffe litt ekstra sikkerhetsutstyr. Man kan kjøpe seg i hjel på utstyr til havpadling, og mye kan nok kalles overflødig for den gjennomsnittlige padler. Likevel er det mye utstyr som vil gi en hver padler flere marginer, hvis ulykken skulle inntreffe.

På bildet ser du noe av det utstyret jeg mener er veldig viktig for en padletur i utsatt farvann eller åpent hav. Jeg har to slepeliner, en kjøpt og en hjemmelaget. Jeg har flere ganger opplevd behovet for flere slepeliner på kajakkurs jeg har vært på. Det tar mye tid å kveile opp en slepeline, og man kan bli nødt til å kutte den, så det er greit å ha en reserve. Kniven er selvsagt ment for å kutte alle tauene som du potensielt kan vikle deg inn i når du blir stresset. Kniven sitter i en hurtigslire som festes på vesten.

Kommunikasjon er viktig på havet, så jeg har skaffet en vanntett VHF på 1 watt som jeg i tilegg pakker i egnet VHF-futteral. Mobildekningen er stort sett god langs land, så jeg har alltid en vanntett telefon i lommen på vesten og gjerne en i reserve.

Ellers ser man en tradisjonell åretau for å hindre at åren stikker av når du legger den i vannet. Jeg har også kjøpt en egen karabinkrok som er stor nok for åreskaftet. Denne bruker jeg til å sikre åren i stedet for åretauen, som kan skape krøll ved redning og velt. Det viktigste som mangler på bildet er nødrakett og lys. Jeg padler alltid med en liten bluss eller en nødrakett, siden det øker sjangsen for å bli sett av redningspersonell. Også lys er viktig for padling i mørket.

Så vil jeg til slutt poengtere det viktigste sikkerhetstiltaket:


Trening på redning og bruk av sikkerhetsutstyr!

Hvis man ikke trener på å bruke sikkerhetsutstyret i realistiske forhold, vil det ikke kunne gi den hjelpen det er ment å gi. Første gang jeg brukte en slepeline, lagde jeg et salig kaos med tau overalt, men nå som jeg har trent, kan jeg bruke det riktig til å slepe eller dra andre padlere ut av farlige situasjoner.

Lengter til varmere strøk

Dagene i Trondhjem går trott om dagen. Mye eksamenslesing og lite padling. Heldigvis er det fint skiføre i marka og god glid med de nye racer-skiene jeg nylig kjøpte. Jeg vil i den anledning påstå at skigåing er beste vinteralternativ til padling. Hvis du drar på litt ekstra med stakingen, bruker du mange av de samme musklene som ved padling. I tilegg får du noe av den samme kroppsrotasjonen når du går diagonalgang.

En trist nyhet dukket også opp på internettet i dag, om en omkommet padler fra mine hjemtrakter. En mann omkom i havområdet vest for Kvernevik-Tanangerområdet. Tragisk og tankevekkende for oss som driver aktiv havpadling.

Planleggingen av Lanzarote rundt fortsetter. Denne uken hadde vi planleggingsmøte, med blant annet avklaring av forventninger. Vi har studert øyas kystlinje nøye på google earth, der vi kan se hvilke strekk som er mest værutsatt og vanskeligst å gå i land på. Når vi vet hva som venter oss, kan vi lettere ta gode padleavgjørelser underveis.


På kartet ser du padleruten med planlagte overnattingspunkt og distanser. Vi padler mot klokken rundt øya fordi det gir størst sjangs for medvind på nordvest-siden. Padledistansene vil trolig bli justert etter værforholdene. Gjennomsnittlig dagsetappe må være 33km for å komme rundt på 5 dager, men holdningen er at det er ingen skamm å ringe etter kajakkhenger og avslutte tidligere hvis forholdene tilsier det.


Det store høydepunktet på turen, blir å komme til den eksotiske øya La Grasiosa, på nordspissen av Lanzarote. Her skal vi slå leir på en nydelig sandstrand uten tjas og mas fra Miguel og Paulo som hyler etter deg "look look, nice watch" og "coconut, pinnaple, melona, banana".

La Grasiosa er visstnok blitt mer populært for turister, men jeg tror likevel vi får oppleve litt ekte kanarisk "manjana-manjana", avslappet stemning på øya.