Gjennom natten kunne vi høre at vinden tok seg opp et par hakk i forhold til de rolige dagene vi hadde så langt. Under frokosten satt vi og studerte de brytende bølgene som slo inn, for å prøve å finne intervallet mellom de største bølgene. Vinden blåste også en 5-6m/s fra sør, så vi visste at det ville bli motvind nedover i 15km etter at vi kom oss forbi brenningene. Stemingen var litt anspent og mannskapet diskuterte taktikk for hvordan å komme seg gjennom og ut på havet.
Astrid så ut til å like plassen godt og gikk seg en liten tur i byen før vi sjøsatte. Likevel virket det ut som hun var litt bekymret. Som om hun visste at det hvilte en forbannelse over sjøfarende som prøvde seg i El Golfo.
Vi sjøsatte kajakkene rett før klokken 10 og lå klare på stranda til å ta fatt på bølgene.....
Jørgen greide såvidt å bikke kajakken over bølgen, før kajakken reiste seg i baugen og ble skyllt bakover i en nydelig bakover surf som endte med et forfriskende bad for Jørgen. Han innså at utfordringen var større enn han trodde, men smilte bredt over støntet og lurte på om vi fikk noen bra bilder av han.
Neste forsøk, var Jørgen, Terje, Anders og Astrid klare i vannet, mens jeg ventet igjen på land som sistemann. De ventet til en stor bølge hadde gitt seg, før de padlet for harde livet i det de håpet var en liten luke med rolig sjø. Da de nesten var utenfor bølgebrytningssonen, vokste en stor bølge mot Astrid, som snudde henne på tvers slik at hun kantret. Plutselig hadde vi en kantret padler midt i brenningene og tre stykker som helst ikke ville inn igjen i brenningene på grunn av faren for å bli vasket over Astrid som lå der og duppet. Ikke greide hun å svømme ut til de andre med kajekken sin heller. Heldigvis hadde hun hjelm.
Selv satt jeg klar i kajakken da det skjedde, så jeg kavet meg utover mot Astrid. Jeg ble vasket frem og tilbake av brenningene og måtte til og med ta en liten eskimorull for å komme på rett kjøl. Vel ute med Astrid, passet jeg på å ligge på siden av henne i forhold til bølgene slik at jeg ikke ble vasket over henne. Jeg prøvde å kontrollere kajakken hennes, men måtte fort gi slipp på den da bølgene vasket den inn på stranda. Jeg bestemte meg derfor for å kaste ut en slepeline til astrid som jeg tror begynnte å bli lei av å ligge i skummet og svømme. Hun holdt fast i slepelina mens jeg padlet inn mot land, men da skjedde det man frykter mest når det gjelder tau. Hun fikk tauen viklet rundt tommelen akkurat i det jeg fikk surf inn mot stranda, slik at tommelen brakk da hun ble dratt etter båten.
Astrid er ei smart jente, og tenkte instinktivt at hun måtte brekke tommelen tilbake mens hun lå i vannet. Det var trolig ganske lurt, da hun slapp å brekke den tilbake senere. Skulle tro hun hadde sett Rambo, da han knekker skulderen tilbake med en stein etter at han fikk den ut av ledd.
Uansett, gikk det bra med Astrid og vi fikk lagt på noe isposer og bandasje inne på stranda. Så ringte vi 112 og bestillte sykebil, mens jeg satt igjen og passet kajakkene til Bjarke kom og hentet meg et par timer senere. Han ytet god service, kjørte meg til Playa Blanca for å møte de andre tre som hadde padlet nedover og kjørte bagasjen til Astrid til hotellet der hun måtte fortsette siste del av eventyret.
Anders, Terje og Jørgen kunne fortelle om tidenes hardeste padletur nedover kysten før de rundet sørvest-spissen av øya. Mens jeg lå på stranda i El Golfo og ventet på kajakkskyss, padlet de nedover i motvind og heftig store dønninger fra vest. All ære til de tre padlende som kjempet mot havet i 4 timer.
Det var godt å runde av dagen rolig på ei lun strand ved Papagayo på sørøst-spissen av øya. Vi lagde pasta, drakk rødvin og pratet ut om dagens hendelser før vi krøp fornøyde i soveposen for siste gang på turen
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar